Endelig framskritt for Brexit - med irskegrensen på vent

Endelig framskritt for Brexit - med irskegrensen på vent


Publisert

Et ørlite problem i den store, britiske Brexit-sammenheng er blitt en stor symbolsak og er foreløpig utsatt. Det gjelder grensen mellom Nord-Irland og den irske republikk Èire, som i dag er helt åpen uten kontroll av noe slag. Slik var det endog i 1970 og -80-årene, da striden mellom protestanter i nord og katolikker i sør var på sitt hardeste. Slik kan det ikke fortsette etter Brexit, men lokalbefolkningen vil beholde åpen grense.

Men viktig var det kanskje at Theresa May samtidig sa ja til å betale 39 milliarder britiske pund til EU for å få EU til å godkjenne skilsmissen. Det blir betraktet som et framskritt.

Problemet er at da daværende statsminister David Cameron den 23. juni 1916 ga det britiske folket muligheten til å si ja eller nei til EU, ble det et knapt flertall på 51,9 prosent som sa ja til å forlate EU mot mindretallet på 48,1 prosent som ville beholde medlemskapet. Cameron trakk seg, og Theresa May overtok som statsminister med ansvar for å gjennomføre Brexit i forhandlinger med EU. May stemte mot Brexit, men hun ble likevel statsminister med ansvar for å etablere et forhold for Storbritannia utenfor EU.

Folkeavstemningen besvarte bare spørsmålet om de ville fortsette medlemskapet i EU eller ikke, avstemningen sa intet om hva de ville ha i stedet. Problemet er at heller ikke nå, halvannet år senere, vet britene hva de ønsker eller hva de går til i sitt forhold til EU.

Hittil ser det ikke ut til at Theresa May og hennes regjering har fått til avtaler om nye samarbeidsordninger som kan gi britene friheter over grensene til EUs resterende 27 medlemsland. Statsminister May mister litt troverdighet og status for hver dag som går uten konkrete avtaler for å beholde i hvert fall noen av EUs fire friheter. De gjelder frihet til å passere landegrenser for mennesker, kapital, gods og tjenester. Briter flest ønsker «litt» EU; «litt» frihet over landegrensene uten at noen har greid å definere hvor mye.

Spørsmålet er nå hvor lenge May kan fortsette som statsminister. Et munnhell er blitt, at «i år varer May kanskje ikke lengere enn ut desember». I tillegg til problemene rundt Brexit, svekkes Mays regjering av sex-skandaler knyttet til tre av hennes nærmeste medarbeidere, inkludert forsvarsministeren. Britiske pund faller både i forhold til amerikanske dollar og europeiske euro, og britiske aviser er fulle av fristende muligheter for gode investeringer i omkringliggende EU-land som Frankrike, Tyskland, Irland og Nederland.

Da jeg nylig var tilbake i London, var mine gamle fra da vi bodde der, ikke bare blitt enda eldre enn sist jeg så dem, de var også blitt tyngre til sinns. De hadde riktignok hatt sine tvil da deres «Good Old Britain» gikk inn i EU, de hadde hørt at de kom til å bli underlagt stivbeinte regler og kompliserte forordninger.

Det tok for britene og EU begynte å like hverandre. Britene var i utgangspunktet skeptiske allerede da Belgia, Tyskland, Frankrike, Italia, Luxembourg og Nederland i 1952 etablerte EUs forløper, kull- og stålunionen i 1952. Og da britene til slutt søkte om EU-medlemskap i 1960-årene, sperret den franske president Charles de Gaulle døren for britene, ikke bare en, men to ganger. Ikke før 1. januar 1973 ble Storbritannia medlem i EU.

Britene ble noe blidere da de fikk beholde sin venstrekjøring, sitt pund og sin «pint» med øl. Men de trodde nok at de skulle fått en sterkere rolle enn de fikk, under et EU-styre i Brussel som hadde utviklet sin Europa-makt makt og sitt byråkrati siden begynnelsen av 1950-årene.

Britisk medlemskap i EU har alltid vært problematisk. Britene er litt som oss nordmenn, vi er vendt mot havet, og vi har et landbruk som det er viktig for oss å beskytte. Det er ofte blitt spekulert på om britene nå kan ønske seg en «norsk løsning» hvor de kan bli medlemmer av EØS sammen med Norge, Island og Lichtenstein. Der har vi de fleste av EUs friheter, men vi har også de fleste krav og forordninger uten å ha politisk innflytelse til å gjøre forandringer eller bestemme hva vi betaler inn til fellesskapet. Skepsisen går også på å få det store Storbritannia inn i det lille EØS; det kunne være som å slippe en flodhest opp i badekaret.

Statsminister Theresa May støtte nylig på et nederlag i Parlamentet, da hun måtte godta et krav fra EU-tilhengerne i sitt eget, konservative parti, om at hele det britiske parlamentet skal få ta stilling til det endelige utkastet til den forhandlingsløsningen regjeringen og EU kommer fram til. Regjeringen sa samtidig at parlamentets eventuelle godkjenning av avtalen ikke skulle forsinke Brexit og britenes uttreden av EU, noe som skal skje senest den 30. mars 2019. Dette kan bare forståes slik at statsministeren ser for seg at britene vil kunne akseptere å forlate EU uten å ha fått noen ny avtale med EU. Det vil ifølge London-avisen Financial Times skape et «økonomisk kaos» i Storbritannia.

Tidligere i historien kan britene ha sagt at de ikke alltid ha fått med seg alle detaljer i diskusjonen med andre diplomater, fordi diplomatspråket gjerne var fransk. Etter britisk medlemskap i EU i 44 år skal Theresa May og hennes utenriksminister Boris Johnson forsøke å forstå konsekvensene av britisk uttreden fra EU, da kan det ikke være nok å svare som uheldige Manuel i Fawlty Towers: «Qué?» og «I know not’ing!»

Min påstand er at Storbritannia utenfor EU aldri vil kunne erstatte den prestisje, innflytelse og respekt de har opparbeidet seg som et særpreget, sentralt medlem av EU.  

 

Audun Tjomsland har vært NRKs korrespondent i London og var ofte i Nord-Irland og i Eire da striden mellom katolikker og protestander var på sitt mest dramatiske.