Trumps "ild og vrede" i fredens hensikt

Trumps "ild og vrede" i fredens hensikt


Publisert

Det synes å være en liten evighet siden president Donald Trump i august i fjor skjelte ut Nord-Koreas unge diktator Kim Jong-un og bebudet «ild og vrede som verden aldri før har sett» hvis Nord-Korea opprettholder sine prøveoppskytinger av interkontinentale raketter, som synes å kunne ramme også USAs territorium. Og i en tale i FN kalte Trump den nord-koreanske diktator Kim for «lille rakettmann».

De hyppige oppskytingene av raketter med stadig større rekkevidde og styrt av et uberegnelig regime uten internasjonal erfaring, var uholdbare for det internasjonale samfunn. Idag kan det se ut til at Trumps harde ord kan ha bidratt til å skremme de stridende partene nærmere fred.

Da Trumps harde ord falt i FN, var det få som hadde i tankene at det bare skulle gå noen måneder før de politiske lederne av Nord- og Sør-Korea skulle følge hverandre over grenselinjen mellom de to tidligere krigførende partene. Den går langs den 38. breddegrad som siden 1953 har skilt de to landene. Det er ikke lenge siden de siste som forsøkte å flykte over grensen, ble skutt. Og ennå er det folk som sitter i nord-koreanske fengsler «bare» fordi de har forsøkt å passere grensen.

I 65 år har grensen vært en ugjennomtrengelig isfront etter våpenhvilen i Korea-krigen mellom det Kina- og Russland-støttede kommunistiske diktaturet i nord og den vestlig-orienterte og USA-støttede demokratiske staten i sør.

Korea-krigen begynte i juni 1950 da 75.000 soldater fra det kommunistiske landet Nord-Korea med Kim Il-sung som øverste leder, rykket fram over den 38. breddegrad, som var grensen mellom Nord-Korea og det vest-orienterte Sør-Korea. I juli samme år rykket amerikanske styrker inn for å forsvare Sør-Korea. USA så på dette som en kamp mot framrykkingen av internasjonal kommunisme. Dette var derved det første eksempelet på at Den kalde krigen ble varm.

Kampene på Korea-halvøya bølget noe fram og tilbake over den 38. breddegrad, uten at noen av partene erobret nytt land av betydning. Amerikanske offiserer forsøkte å få etablert en våpenhvile med nord-koreanerne, for å unngå at Korea-krigen skulle bli utvidet til en full krig mellom USA på den ene siden og russiske og kinesiske styrker på den andre. Og faren var reell for at konflikten skulle utvikle seg til en tredje verdenskrig.

I juli 1953 ble krigshandlingene i Korea-krigen avsluttet, etter at omkring fem millioner soldater og sivilpersoner hadde mistet livet. Det ble imidlertid aldri inngått en formell avtale om fred mellom regjeringene på de to sidene, kun en avtale om våpenhvile mellom de to lands militære styrker. Den koreanske halvøy er ennå delt mellom den totalitære, kommunistiske folkerepublikken Korea i Nord (Nord-Korea) og den demokratiske republikken Korea (Sør-Korea). Og grenselinjen mellom de to stater går ennå langs den 38. breddegrad.

Kim Il-sung ledet utviklingen av Nord-Korea til å bli en lukket, kommunistisk stat med betydelig støtte fra Sovjetunionen. Han ledet Nord-Korea under hele Korea-krigen og fram til sin død i 1994. Da overtok hans sønn Kim Jong-il, fram til han selv døde i 2011 og tredje generasjon, Kim Jong-un, overtok og er dagens øverste leder i Nord-Korea. Det er dermed sønnesønnen til han som gjorde Nord-Korea kommunistisk og førte landet inn i Korea-krigen, som nå etablerer relasjoner med både Sør-Korea, USA og andre vestlige land for å gjøre en endelig avslutning på Korea-krigen og normalisere forholdet til Sør-Korea.

I forkant av vinter-OL i Sør-Korea i februar i år begynte forholdet mellom de to delene av Korea-halvøya å tø opp. Sør-Korea skulle arrangere de vinterolympiske leker, og i en overraskende gest ble også utøvere fra Nord-Korea invitert til å delta. Blant annet var det stor oppmerksomhet rundt et felles-koreansk kvinnelig ishockeylag som deltok under OL-flagget. Sør-Korea inviterte også offisielle gjester fra Nord-Korea til å være til stede ved åpningsseremonien i arrangørbyen Pyeongchang. Lederen av den nord-koreanske delegasjonen var diktatorens søster, Kim Yo-jong. Hun ble det første medlem av Nord-Koreas herskende familie som besøkte Sør-Korea siden Korea-krigen sluttet i 1953. Hun ble, neppe ved en tilfeldighet, plassert ikke langt fra USAs utenriksminister Mike Pence på hovedtribunen, men Pence sørget for å skaffe seg en annen plass litt lengere unna – så de møtte hverandre ikke under OL.

Så kom den overraskende invitasjonen i mars i år til Donald Trump om å møte den nord-koreanske lederen Kim Jong-un på et sted som ennå ikke er bestemt, allerede innen utgangen av mai. Glemt på begge sider av konflikten var opphetede trusler og sviende skjellsord. Etter en kort tenkepause svarte Trump ja til invitasjonen. Han tenkte åpenbart at han ikke hadde noe å tape på å vise godvilje.

Dette politiske dramaet må sees på bakgrunn av at den nord-koreanske økonomien er betydelig nedkjørt etter årtier med straffetiltak fra den vestlige verden, særlig etter at Sovjetunionen og den kommunistiske idé om verdensherredømme falt sammen i slutten av 1980-årene. Etter at Berlin-muren falt i 1989 og Sovjetunionen brøt sammen i 1991, har Russland vært mindre interessert i et samarbeid med Nord-Korea. Og i 1990-årene ble Nord-Korea rammet av en sultkatastrofe som tok livet av anslagsvis 2-3 millioner mennesker. Da ble militært personell beordret til å drive landbruk og annen matproduksjon, gjennom Kim Jong-ils såkalte Songun-prosjekt, hvor landets militære forsvar fikk ansvaret for hele landets samfunnsutvikling.

Utover i 1990-årene oppholdt Kim Jung-un seg mye i Sveits, mens hungersnøden herjet i hans hjemland. Han skal ha ført et ungdomsliv fylt av alt det familiens rikdom fra Nord-Korea kunne tilby unge Kim. Kontrasten til forholdene i hans hjemland må ha gjort et varig inntrykk på ham, der han nå som 35-åring sitter som landets ubestridte hersker. I dagens elektroniske tidsalder vil han ikke kunne forhindre at elektronisk informasjon vil vise kontrastene også til innbyggerne i det hittil så lukkede samfunnet Nord-Korea.

Nå synes imidlertid Nord-Koreas diktator Kim Jong-un og Sør-Koreas president Moon Jae-in å være enige om å slutte fred, arbeide for atomnedrustning og generelt forbedre forholdet mellom de to land. Foreløpig er det først og fremst Sør-Korea og USA som er engasjert i prosessen overfor Nord-Korea. President Trump kommuniserer på sin sedvanlige måte på Twitter, med blant annet en melding som lyder slik: «Gode ting skjer, men bare tiden vil vise!» Positiv, men likevel avventende.

En annen som vil kunne bidra sterkt, er den japanske statsminister Shinzo Abe, selv om han er mer skeptisk med ordene: «Jeg har et sterkt håp om at Nord Korea vi gjøre noe konkret. Jeg vil følge utviklingen i Nord-Korea nøye fra nå av.» Med andre ord, han tar det ikke for gitt at nord-koreanerne vil fjerne sine atomvåpen. Japan kan imidlertid spille en nøkkelrolle hvis de ser at nedrustningen virkelig finner sted, ved at de kan bidra med den økonomiske kompensasjon som nord-koreanerne åpenbart vil kreve.

Kanskje ser nå landets leder Kim Jong-un at han ikke har noe valg. Kanskje han bak lukkede dører i sitt palass i Pyongyang minnes erfaringene fra Sveits og har lært seg mer om verden omkring seg enn det vi tror. Og kanskje han samtidig forstår at så lenge han greier å opprettholde et inntrykk av at hans kjernefysiske våpen har rekkevidde og styrke nok til å true deler av den vestlige verden, ikke minst USA, vil han ennå ha muligheten til å selge seg dyrt.

Og kanskje er det dette den unge Kim Jong-un vil forsøke, for å lykkes der hans far og farfar ikke lyktes, med å nedruste og leve i fred med det internasjonale samfunn. For det trenger han, for å få hjelp til å forbedre levevilkårene for sitt lands innbyggere i samarbeid med sitt naboland i sør. Sammen kan de kanskje gjenoppstå som ett land med felles språk, kultur og historie.