TRUMP STYRER USA - MEN HVEM STYRER TRUMP?

TRUMP STYRER USA - MEN HVEM STYRER TRUMP?


Publisert

Teorien om at en mørk, nærmest usynlig makt løfter sitt hode for å glefse til når den er misfornøyd med de lovlig valgte beslutningstagere, er kommet til overflaten igjen i USA. President Donald Trump og hans strategisjef Steve Bannon tilhører en meget konservativ fløy i ytterkanten av amerikansk politikk og har glefset til der de har ment det var riktig. Men de kom opp i det politiske dagslyset da Trump ble president, overraskende for de fleste og kanskje også for dem selv. Nå, etter vel et år, opplever de at det egentlig ikke er så lett å styre landet.

Nå har Trump-fløyen makten og mener at de blir motarbeidet av det de kaller «The Deep State», en tilsvarende, uformell gruppe av politiske motstandere med makt på den liberale fløy.

Navnet på dette skyggefulle fenomenet kan kanskje oversettes til «en stat i staten». Det behøver ikke være mer ondsinnet enn at tidligere embetskvinner eller menn i høyere stillinger på grunn av misnøye med den folkevalgte ledelsen, begynner å påvirke sine etterfølgere. De kan være mer eller mindre diskret, men de er ofte både kunnskapsrike og erfarne. Og de er på talefot med sine etterfølgere både i embetsverket og i politikken. De har som regel meget gode kontakter både i stat, kommune og i andre betydelige private og offentlige virksomheter. Hvis de begynner å bruke sin uformelle innflytelse for å svekke de lovlig valgte, eller på annen måte legitime beslutningstagerne, kan det bli vanskelig for dem som sitter med den formelle makten. Det er det Trump antyder at han nå begynner å føle.

Da Trump ble president, ville han selv sette folk han kjente og som han trodde ville være lojale, inn i sentrale posisjoner. Han var forretningsmann og ville ha folk fra forretningslivet som medarbeidere, mer enn fra politikken.

Trump mener at hans politiske motstandere blant demokratene og de mindre konservative republikanerne, kan som en reaksjon på dette, ha sine fangarmer ute både i FBI og i justisdepartementet. Og de når kanskje inn i selve statsmaktens bunkers, Det hvite hus i Washington. Trump har sannsynligvis aldri følt seg hjemme der, og han benytter enhver anledning til å dra til feriestedet Mar-a-Lago i Palm Beach i Florida eller andre steder med nærliggende golfbane.

En av de første gangene noe tilsvarende til «The Deep State» dukket opp i USA, var da president Dwight D. Eisenhower i 1950-årene definerte det han kalte «det militær-industrielle kompleks». Han mente at dette hadde for stor makt i amerikansk politikk og i den vestlige verden – til tross for at Eisenhower selv var yrkesoffiser og var, før han ble president, sjef for de amerikanske styrkene i Europa. Også i Tyrkia og Egypt har fenomenet «The Deep State» vært en realitet som en «stat i staten» og utfordret de etablerte styrene.

Steve Bannon var Trumps strategisjef fra første dag i Det hvite hus, 20. januar 2017. Trump ville ha ham inn i det nasjonale sikkerhetsrådet, i et åpenbart forsøk på å få en vennligsinnet politisk strateg inn i sin nærhet. Der var også hans datter og svigersønn, og det kunne se ut til at han ville bygge opp en personlig, liten «deep state» til støtte for presidenten i hans relasjoner med kongressens og partienes politiske ledere. Men slik gikk det ikke. Bannon måtte gå, og han er nå tilbake i den meget konservative mediebedriften Breitbart. Slik det ser ut utenfra, har også følelsene mellom de to kjølnet betydelig. Sist høst var Bannon en av hovedkildene til den sterkt Trump-kritiske boka «FIRE and FURY» om Det hvite hus fra innsiden.

Det er kanskje ikke så underlig at overgangen fra president Barack Obama til president Donald Trump var vanskelig. Obama var en av de mest liberale presidenter i USAs historie, samtidig som han var både belest, stilsikker og verdensvant. Trump, derimot, er en av de mest konservative presidenter USA har sett. Og ingen skal kunne beskrive Trump som verken stilsikker eller intellektuell. For administrasjonen i Washington må det ha vært en enorm kontrast å gå fra den forrige til den nye presidenten.

Trump føler seg motarbeidet, særlig av justisdepartementet og den føderale politi- og etterretningsorganisasjon FBI. I hele Trumps presidenttid har FBI etterforsket påstanden om at Trump har samarbeidet med russiske agenter for få hjelp til å vinne valgkampen mot Hillary Clinton i 2016. Spenningen dreier seg om dette var et uskyldig samarbeid eller en ulovlig sammensvergelse. Trump har hele tiden kalt ryktene for «falske nyheter» og at hele prosessen er en heksejakt.

Presidenten er overordnet de som gjør etterforskningsjobben, så han har formelt sett etter en anledning til å fjerne den han ønsker. Men det ville ta seg meget dårlig ut om han nå skulle gjøre det han åpenbart har mest lyst til, nemlig å avskjedige Justisdepartementets sjefsetterforsker i russersaken, Robert Mueller.

Hvis Trump lytter til sine medarbeidere, vil de kunne fortelle ham at det var akkurat det president Richard Nixon gjorde i Watergatesaken. Han avskjediget sjefsetterforsker Archibald Cox i den berømte lørdagsmassakren den 20. oktober 1973, noe som var med på å felle Nixon.

Mueller er for øyeblikket Trumps «hovedfiende» i Washington og har bedt om at Trump personlig skal komme til avhør i denne saken. Trump har tidligere sagt at han ikke har noe imot det. Men det har hans advokater. De, som har til oppgave å forsvare Trump og forhindre at han skal få en riksrettssak mot seg, frykter at han i sine svar vil kunne vikle seg inn i selvmotsigelser og usannheter og dermed svekke sin egen sak.  

For å fjerne noen av de andre som Trump frykter i russersaken, har han sagt opp FBI-sjefen James Comey, og den som ble Comeys etterfølger, Andrew McCabe. Begrunnelsen for den første oppsigelsen var at Comey nektet å gi en lojalitetserklæring til Trump, mens McCabe ble sagt opp fordi hans hustru var kandidat for det demokratiske partiet ved et lokalvalg i Virginia. Assisterende justisminister Rod Rosenstein sitter løst, fordi Trump mener han skulle gjort mer for å dempe Muellers aktivitet. Samtidig er Trump også irritert over at justisminister Jeff Sessions har meldt seg inhabil i russersaken.

Slik fortsetter denne russiske ruletten med uforminsket styrke, mens Trump går langt i å utnytte sin makt og prestisje som president for å motarbeide prosessen. I den senere tid har han likevel ikke gjenopptatt ideen om at han som president kanskje kan benåde seg selv om han skulle bli dømt. Han synes heller å satse på å skape så mye usikkerhet og forvirring i statsadministrasjonen at ingen riktig vet hvor makten sitter – og hvem som er neste mann ut.

Men tilbake til utgangsspørsmålet om hvem som styrer hva i Washington, synes det å være klart at det er Trump som styrer – og det med hard hånd. Men det er ingen som vet hvor lenge.