Trump og Nord-Korea: "Hvor utgangspunktet er galest"

Trump og Nord-Korea: "Hvor utgangspunktet er galest"


Publisert

Det er lite for USAs president Donald Trump å lære av nyere historie om presidenters suksess med personlig diplomati. Kanskje det nettopp derfor er riktig for Trump å si ja på Nord-Koreas invitasjon til å møtes. Det kan være nødvendig å forsøke noe nytt. Han vil måtte lære seg å lytte til sine medarbeidere, selv om det synes å være uvanlig for ham. Og hvis forhandlingene ikke lykkes, kan han alltids skylde på motparten. Det er han godt vant med.

Nordmenn før oss har sagt at «Hvor utgangspunktet er galest, blir tidt resultatet orginalest». Det sier Ibsens Peer Gynt i fjerde akt, og det siteres ofte. Peer Gynt mente åpenbart at det kan komme interessante resultater selv om forberedelsene har vært mangelfulle og forutsetningene gale. Og kanskje går slike forsøk dårlig. Men kanskje ikke alltid. Fordi alt annet har slått feil, kan det være verd et forsøk.

 Men dette er verken skuespill eller reality-TV. Det er «ekte reality». I dag er Nord-Korea en atommakt og har gjennomført en rekke prøveutskytinger som ifølge landets øverste leder Kim beviser at de kan nå fram til det amerikanske fastlandet med kjernefysiske cruise-raketter. Sør-Korea er alliert med USA, og folkerepublikken Nord-Korea er alliert med China, og fra 1950 til 1953 var de i krig med hverandre, med tap av flere enn to millioner menneskeliv.

Nå ga de i fellesskap Trump en mulighet som han ikke kunne stå imot – nemlig muligheten for å gjøre noe ingen president har gjort før ham – løse en internasjonal konflikt ved selv å møte motparten – og snakke ham til sans og samling.

 Den dramatiske utvikling fram til at Trump ble invitert til personlig å drøfte uløste problemstiller med Nord-Koreas leder Kim Jong-un, begynte i forberedelsene til de vinterolympiske leker i Sør-Korea i februar i år. I et tilbakeblikk til de vinterolympiske leker i den sørkoreanske byen PyeongChang er det ikke bare de mange norske medaljevinnerne vi minnes. Vi ser også for oss bildet av det felles-koreanske, kvinnelige ishockeylaget. Og vi ser Kim Yo-jong, søster av den mektige leder av Nord-Korea, Kim Jong-un, sittende på samme tribune som USAs visepresident Mike Pence. Pence valgte riktignok etter kort tid å flytte seg litt lenger unna kvinnen fra Nord-Korea. Allerede her lå det an til storpolitikk, men foreløpig bare på tribunen.

 Det ingen da visste, var at 10 dager senere skulle nord- og sørkoreanerne i fellesskap presentere et tilbud som Trump ikke kunne avvise. Disse to landene som har vært adskilt av piggtråd og det som verre er, var gått sammen om en invitasjon til Trump om å møte Nord-Koreas leder. Nå var det tre representanter fra Sør-Korea som kom til Washington og overleverte invitasjonen i Det hvite hus.

 Men det betyr at Trump må slutte å omtale den nordkoreanske lederen i sterkt nedsettende ordelag som «Little rocket man» og true med at «et regn av ild og vrede som verden aldri tidligere har sett», vil falle ned over Nord-Korea. Plutselig vil han nå måtte vise diplomati for å få Kim til å endre oppfatning.

– Eller, kanskje ikke? Kanskje vil Trump i stedet opprettholde den harde linje og forsøke å true Kim til fornuft? For, hvilke muligheter har Trump til å lykkes med de vanlige høflighetsfrasene som kjennetegner diplomatiet? Han kan umulig ha hatt muligheter til å endre oppfatning basert på kunnskap om Nord-Korea og Kims situasjon. For fem måneder siden, da Trump ble spurt om han ikke kunne ta direkte kontakt med Nord-Korea, svarte han fnysende: «Presidenter og deres administrasjoner har snakket med Nord-Korea i 25 år, og de har sett ut som idioter,» svarte han. Og han har kritisert sin egen utenriksminister Rex Tillerson for å kaste bort tiden med å forhandle.

 I denne omgang var ikke Trumps egen utenriksminister kjent med invitasjonen. Så uaktuelt har det vært for Trump å få noe med Korea å gjøre, at hans regjering har ikke brydd seg om å fylle stillingen som amerikansk ambassadør i Sør-Koreas hovedstad. USA har ingen diplomatisk kontakt med ledergruppen i Nord-Korea, hvor Sverige ivaretar USAs konsulære interesser.

President Bill Clinton vurderte å møte Nord-Koreas daværende leder Kim Jong-il for å drøfte nedrustning. Clinton valgte å holde seg hjemme og sendte i stedet sin utenriksminister Madeleine Albright. Hun kom tomhendt tilbake med den begrunnelse at partene ikke var godt nok forberedt.

Også George Bush var opptatt av Nord-Koreas rakettprogram og ønsket å videreføre Clintons diplomati, først ved å bruke sin egen administrasjon, og så ved å opprette en seksmakts-gruppe bestående av de to Korea-statene, Japan, USA, Russland og Kina. Heller ikke det lyktes.

Barack Obama antydet i valgkampen at han kunne tenke seg å møte personlig USAs fiender. Han reiste til Cuba og snakket med president Raul Castro og snakket på telefonen med Irans leder Hassan Rouhani for få til avtalen som ville gjøre det umulig for Iran å videreutvikle sitt atomutviklingsprogram. Men Obama mente det ikke var grunnlag for å få til en avtale om Nord-Koreas atomprogram, så han forsøkte ikke sitt personlige diplomati der.

Intet av disse eksemplene synes å friste Trump til å forsøke å gjøre det samme, som har gjort hva han kan for å annullere avtalene med Cuba og Iran og diskreditere de som fikk dem i stand.

Når han nå fikk tilbudet, høytidelig overlevert, brukte Trump ifølge New York Times 45 minutter på å bestemme seg. Hva har skjedd? Kanskje er Trump så overbevist om at han kan både målbinde og overtale «den lille rakettmannen» fra Nord-Korea at han mener det er forsøket verd. Han kan ha hørt om Bill Clinton som dro til Pyongyang i 2009, etter at han var ferdig som president, for blant annet å få løslatt to fengslede amerikanske journalister. Det lyktes han med.

Skeptikere har lansert tanken om at president Trump grep sjansen begjærlig om å møte Nord-Koreas leder, fordi det vil kunne få medienes oppmerksomhet bort fra hans problemer med innføring av upopulære skatter på stål og aluminium, på den truende riksrettssaken om samarbeid med russiske agenters innblanding i amerikansk valgkamp, og for ikke å snakke om oppstyret rundt mulig søksmål fra pornodronningen Stormy Daniels.

 Dessuten ligger Trump meget dårlig an på meningsmålingene. Bare det kan være nok til å prøve noe helt nytt for å gi mediene noe annet å engasjere seg i - og dermed kanskje styrke sine muligheter for gjenvalg.