Trump med stø kurs mot riksrett

Trump med stø kurs mot riksrett


Publisert

Den store saken i Donald Trumps Washington i overgangen fra 2017 til 2018 er etterforskningen av presidentens relasjoner med russiske samarbeidspartnere for å påvirke valgprosessen i 2016. Målet skal ha vært intet mindre enn at republikaneren Donald Trump skulle vinne presidentvalget over demokraten Hillary Clinton, som var skyhøy favoritt. Trump og hans medarbeidere var ikke uvillige til å prøve ekstraordinære metoder. Trump kjenner Vladimir Putin personlig, og Putin og hans agenter synes å ha vært mer enn villige til å bidra. Det som kan stå i veien for fortsatt suksess, er en sta og uredd spesialetterforsker Robert Mueller (bildet).

Amerikanske etterretningsmyndigheter mener det er bevist at russerne blandet seg inn i valgprosessen ifjor. Russerne selv har aldri innrømt at de påvirket valget slik at Trump kunne vinne. Men det var neppe tilfeldig at daværende president Barack Obama etter valget utviste 35 russiske agenter fra USA, og at to boligkomplekser med russisk eierskap i New York og Maryland ble stengt.

Spørsmålet idag er om det «bare» var et praktisk samarbeid med utveksling av uskyldig informasjon, eller om det var en sammensvergelse med russiske agenter om en lyssky virksomhet for å undergrave det amerikanske demokratiet. Om dette skjedde i strid med amerikanske lover, og om Trump eller hans nære medarbeidere deltok, vil Trumf kunne bli felt av riksrett. Men det er en lang og tung prosess. Til sammenligning tok etterforskningen av Watergate-saken to år. Den ble innledet i 1972 og Nixon valgte å trekke seg i 1974.

Slik saken ser ut nå i overgangen fra 2017 til 2018, synes Trump å ha brutt amerikansk lov ved å forsøke å forhindre at lover og regler skal gjelde, og at han har fått hjelp fra en fremmed, endog fiendtlig stat, til å oppnå dette. En av USAs fremste eksperter på riksrett, professor Allan Lichtman ved American University i New York, mener at en riksrettssak mot Trump vil kunne bli innledet allerede i første halvdel av 2018.

«Russersaken» begynte i London.
Den britiske forfatter og journalist Luke Harding fra avisen Guardian dokumenterer i boka «Collusion» (Sammensvergelse), Guardian Books, London, omfanget av samarbeidet. «Med dyp innsikt i Putins mafiastat og unik tilgang til etterretningskilder, har Harding ettersporet Trumps mangeårige og lyssky samrøre med russiske interesser, og han «avdekker» nettverkene som hjalp Donald Trump inn i Det Hvite Hus.

Hardings bok begynner med et møte i Londons Grosvernor Gardens i desember, hvor den tidligere etterretningsoffiseren i det britiske MI6, Christopher Steel, deltar. Steel ledet det private etterretningsbyrået Orbis, som drev ikke-statlig etterretning, ofte kalt industrispionasje, for kommersielle klienter. En oppdragsgiver var kampanjeorganisasjonen til Hillary Clinton, som ville vite mest mulig om Trumps forbindelser med Russland før og under valgkampen. Det var Christopher Steel som skrev notatet, som er blitt flittig omtalt under valgkampen og etter valget.

Ved presidentens bord; Papadopolous (nr 3 fra venstrre), justisminister Sissons helt til venstre, president Trump øverst til høyre.

Russerne hadde Clintons e-postmeldinger
På årets siste dag i 2017, skrev avisen New York Times om et annet møte, denne gang mellom en av Trumps medarbeidere, George Papadopoulos og den australske ambassadør i London, Alexander Downer. De hadde det New York Times kaller en «liquid lunch» (flytende lunsj) i den eksklusive baren Kensington Tea Room. Der fortalte Papadopoulos at russiske agenter han kjente til, hadde flere tusen epost-meldinger som stammet fra Hillary Clintons private epost-server.

Ambassadør Downer fant dette så bemerkelsesverdig at han meldte fra om dette til det amerikanske utenriksdepartement. Det er ikke offentlig kjent hvordan Papadopoulos hadde fått kjennskap til dette.

FBI startet etterforskning 17. mai 2017.
Både Representantenes Hus og Senatet opprettet komiteer som skulle se nærmere på Trumps forhold til russerne, og i mai 2017 satte det føderale politiet FBI i gang etterforskning av «russersaken». Målet var å finne ut hvilken befatning russiske agenter hadde hatt med presidentvalget i USA i 2016. Trump var bekymret over at også han personlig kunne bli satt under etterforskning, selv om han hadde fått vite fra daværende FBI-sjef James Brien Comey jr. at han (Trump) ikke ble etterforsket personlig. Det gledet Trump, som hele tiden har hevdet at kritikken mot ham har vært en “heksejakt” basert på det han kaller “falske nyheter”. Likevel gjennomførte Trumf, uvisst av hvilke grunner, en sterkt omstridt avskjedigelse av Comey den 9. mai 2017.

Åtte dager senere - den 17. mai - ble den 73 år gamle Robert Mueller, en erfaren og uredd etterforsker, også han tidligere sjef for FBI, utnevnt av justisdepartementet til å bli departementets spesialetterforsker med oppgave å undersøke eventuelle forbindelser mellom Russlands regjering og president Trump. Robert Mueller har gitt seg selv og sin stab utvidede fullmakter til å omfatte også økonomiske og andre mulige uetterretteligheter, inkludert mulig anklager om politisk samhandling med en fremmed makt. Trump selv og hans nærmeste familie og medarbeidere er åpenbart ikke lenger utenfor mistanke.

Som vanlig benekter Trump at han har gjort noe galt, og at han selv, hans familiemedlemmers og hans nærmeste medarbeideres relasjoner med russere har vært helt naturlige og i overensstemmelse med amerikansk lov.

Trump har imidlertid svekket sin sak i opinionen ved sine stadige løgner i offentlige påstander, slik at han reduserer sin egen troverdighet – også i «russersaken». Vi har samtidig sett en rekke eksempler på at Trump har avskjediget ansatte og andre han har kontroll over, hvis Trump mistenker dem for ikke å være 100 prosent lydige overfor ham. Derfor reises nå spørsmålet om Trump kan forsøke å få avskjediget også justisdepartementets etterforsker Robert Mueller.

Kaffegutter og andre medarbeidere.
George Papadopoulos var en av de første personene rundt Trump som Mueller grep fatt i. Han ble først omtalt som et medlem av Trumps utenrikspolitiske team – og kalt «a great guy» av presidenten selv. Men han ble straks etter nærmest umyndiggjort og latterliggjort av Trump som en ubetalt visegutt i teamet, - «en gutt som hentet kaffe».

Papadopoulos satt likevel ved Trumps møtebord, og han fikk arrangert et møte med det han ble fortalt var en niese av president Putin, med direkte kontakt med Putin. Både presidentens sønn Donald Trump jr. og svigersønn Jared Krushner deltok i møtet, hvor hensikten var å få tilgang til negativ informasjon om Trumps motkandidat Hillary Clinton som de kunne bruke mot henne i valgkampen. Det viste seg visstnok at hun ikke var i slekt med Putin, men hun hadde andre forbindelser med høytstående representanter for Kreml.

I ettertid har Trumps ideologiske mentor  på ytterste høyre fløy i politikken, Steve Bannon, sagt at Trump jr's og Krushners deltagelse i møtet var en forræderisk og illoyal handling. Han la til at de heller skulle meldt fra til FBI om møtet. Bannons uttalelse stammer fra en bok som er under utgivelse, og Trump rykket ut med voldsom kraft om Bannon, som hadde vært Trumps nære medarbeider i Det Hvite Hus: "Da Bannon mistet jobben i Det Hvite Hus, gikk han samtidig fra vettet," sa Trump.

Paul Manafort (bildet)
En av de andre som FBI grep fatt i var Trumps tidligere valgkampleder Paul Manafort, som er kjent for å ha tjent seg rik på tette forbindelser med noen av verdens mest beryktede diktatorer, som Zaires Mobutu Sese Seko, Filippinenes Ferdinand Marcos, i tillegg til den angoleanske opprørsleder Jonas Savimbi. Manafort, hadde siden 1976 arbeidet for forskjellige politiske ledere i det republikanske partiet, inkludert presidentene Gerald Ford og Ronald Reagan.

FBI iverksatte en hardhendt husundersøkelse i hjemmet til Manafort i Florida en tidlig morgen i juli ifjor, og litt senere overga han seg i FBIs hovedkontor. Trump, som ofte har en twitter eller to med kommentar til det som skjer rundt ham, hadde ingen kommentar til forsvar av Manafort. Han sitter nå i husarrest i sitt eget hjem i Florida, med fotlenke og reiseforbud.

En av grunnene til at Manafort ble anholdt, var at det i hans private selskap nylig ble registrert et innskudd på 12,7 millioner dollar fra Ukrainas tidligere president Viktor Yanukovych. Manafort hadde siden 1976 arbeidet for flere ledere av det republikanske partiet, inkludert presidentene Gerald Ford og Ronald Reagan.Manafort har senere saksøkt spesialetterforsker Mueller for at han har inkludert i tiltalen forhold som Manafort mener ikke har noe med kontakten med russiske agenter å gjøre, og at Mueller dermed går ut over sine fullmakter.

Det er imidlertid ikke ukjent at etterforskerens mandat utvides underveis. Da president Bill Clinton ble etterforsket i 1990-årene startet saken med mulig uetterretteligheter i forbindelse med byggeprosjektet Whitewater i Arkansas, og endte med å etterforske sexskandalen knyttet til Monica Lewinsky. Clinton ble imidlertid frifunnet av Kongressen og ble aldri dømt for riksrett. Det er foreløpig uklart om de to sakene er sammenlignbare - men det vil juristene avklare.   

Samtidig ble en av Manaforts forretningspartnere, Rick Gates, anholdt av FBI mistenkt for skatteunnlatelser, pengevask og ulovlig sammensvergelse.

Michael Flynn (bildet)
Den fjerde og viktigste av presidents medarbeidere som er tiltalt av FBI, er tidligere general Michael Flynn. Han kom inn i Det Hvite Hus som Trumps fremste ekspert på utenrikspolitikk og ble presidentens sikkerhetspolitiske rådgiver. Han var en av presidentens aller nærmeste og viktigste medarbeidere, i en stilling som Henry Kissinger hadde for president Nixon.

Nå har Michael Flynn erklært seg skyldig i å ha løyet både for visepresidenten og for FBI om en konkret samtale med den russiske ambassadør i Washington etter presidentinnsettelsen i januar 2017. Flynn måtte derfor trekke seg som sikkerhetspolitisk rådgiver i Det Hvite Hus i februar 2017.

Flynn har senere kunngjort at han vil samarbeide med FBIs etterforsker og fortelle alt han vet om samarbeidet med russiske agenter for å påvirke utfallet av det amerikanske presidentvalget i 2016.

Likhetspunkter med Watergate.
Utviklingen i «russersaken» sammenlignes nå med president Nixons situasjon under Watergate-etterforskningen da nettet for alvor begynt å snøre seg rundt presidenten. Et hovedspørsmål i Watergate-saken var primært om president Nixon selv sto bak forsøkene på å skjule omstendighetene rundt innbruddet i det demokratiske partiets hovedkontor i Watergate-bygningen i Washington i juni 1972. Eller, hva visste Nixon og når fikk han kjennskap til forsøkene på å skjule at der fantes opptak av samtaler som kunne bekrefte hvem som sto bak innbruddet og dekkoperasjonen.

I Watergate-saken var det særlig Washington Post-journalistene Bob Woodward og Carl Bernstein presset på for å få ut informasjon, blant annet ved hjelp av en hemmelig kilde som bare ble kalt «Deep Throat» – men som mange år senere framsto som tidligere FBI-agent William Mark Felt. I dag er det ikke bare to journalister som jakter på presidenten, det er et samlet pressekorps i USA – anført av CNN, New York Times og Washington Post.

Richard Nixons «løsning» på situasjonen var å forsøke å avskjedige justisdepartementets spesialetterforsker Archibald Cox. Det skulle skje lørdag kveld 20. oktober 1973, i det som er blitt kalt «the Saturday Night Massacre». Da ga Nixon ordre til justisminister Elliot Richardson om å avskedige Cox. Men Richardson nektet og trakk seg i protest. Nixon vendte seg dermed til viseutenriksminister William Ruckelshaus for å få Cox avskjediget. Men også Ruckelshaus avslo og trakk seg. Til slutt var det advokaten med det norske navnet Robert Borg som midlertidig ble innsatt som justisminister, som skrev avskjedsbrevet og dermed avskjediget Archibald Cox.

FBI-sjefen Comey er avskjediget
I dagens situasjon har Trump allerede rukket å avskjedige sjefen for FBI, James Comey, etter at Comey nektet å etterkomme Trumps ønske om å innstille FBIs etterfo.skningen av “russersaken”. Trump får heller ingen hjelp av sin justisminister Jeffrey Sessions, som en rekke ganger er blitt kritisert av sin president over at han har erklært seg inhabil i denne saken. Det er skjedd etter at Washington Post har avslørt at også Sessions hadde hemmelig samtale med den russiske ambassadøren i Washington under valgkampen. Sessions hevder at samtalen ikke hadde noe med valget å gjøre.

Etter mønster av Nixons behandling av spesialetterforskeren i 1973, spekuleres det i mediene over om Trump nå vil forsøke å avskjedige Mueller. Det må Trump i tilfelle be sin justismister om å gjøre. De fleste tror at Sessions ville gjort dette, men han er inhabil og må henvise til sin vise-justisminister, Rod Rosenstein. Men Rosenstein har allerede sagt at det ikke er noen selvfølge at han ville etterkomme presidentens ønske uten at det foreligger virkelig «gode grunner» for det. Da ville evt. presidenten også måtte avskjedige Rosenstein.  

Dermed er vi like langt. Trump viser alle tegn til å ville forsøke å kvitte seg med spesialetterforsker Mueller, men han har ennå ikke funnet en god anledning. Og, med referanse til Watergate-saken, var Nixons avskjedigelse av spesialetterforsker Archibald Cox noe av det som var med på å felle Nixon.

Alvorligere enn Watergate.
Slik “russersaken” ser ut, virker den langt mer alvorlig for Trump enn det Watergate-saken var for Nixon. Trump kan ha trukket USAs hovedfiende gjennom hele etterkrigstiden, Russland, inn i en av de aller helligste amerikanske tradisjoner, nemlig det frie, demokratiske valg på landets president. Det Nixon forsøkte å gjøre, var å dekke over et klossete innbrudd i det demokratiske partikontor i Watergate-bygningen i Washington.

Mueller viser ingen tegn på å ville “skåne” Trump eller noen av hans nærmeste medarbeidere hvis han ser at noen av dem har deltatt i en sammensvergelse med russerne for å påvirke det amerikanske presidentvalget. Men det er hans oppgave “bare” å legge fram mulige bevis, og så er det opp til Kongressen (både Senatet og Representantenes Hus) å vurdere om presidenten må avskjediges. Og så er det opp til presidenten selv evt. å komme en avskjedigelse i forkjøpet ved å trekke seg av egen, fri vilje - som Nixon gjorde.

I øyeblikket er det min uærbødige påstand at anklagen mot Donald Trump i hans forhold til Russland gjelder minst like graverende forhold som Nixons Watergate. Hvis president Trump kan sies å ha stø kurs mot noe i det hele tatt, må det være at han rykker stadig nærmere avskjedigelse i riksrett.

En siste ironisk vri på hele denne saken, er at Trump har offentlig luftet muligheten for at presidenten muligens vil kunne benåde seg selv – om han skulle bli dømt av Kongressen i en riksrettssak.