Om mette nordmenn og sultne afrikanere

Om mette nordmenn og sultne afrikanere


Publisert

Hvorfor skulle nordmenn som har sin velferdsstat, sin oljerikdom og høye gjennomsnittsinntekt velge å komme til USA under president Trump? Det var en umiddelbar reaksjon jeg fikk på e-mail fra en venn i USA etter Trumps famøse uttalelse fredag, da Trump sa at han ville heller ha flere innvandrere fra Norge enn fra land som Haiti, El Salvador og Afrika.

Trump burde ikke se helt bort fra at kvinner, menn og ungdom fra fattige land kan være minst like verdifulle, nyttige og intelligente som de fra «hvite», vestlige og gjerne rike land som Norge. Ganske sikkert er de på alle måter mer sultne på muligheter enn det mette nordmenn er.

Med sin både vulgære eller ondsinnede og rasistiske uttalelse, har president Trump gitt alle sine politiske fiender gode argumenter for å sende avskyresolusjoner på Twitter – mot ham og det han står for. Samtidig har han vist hvor han befinner seg intellektuelt, kanskje i et av de «shitholes» som han så uelegant bruker for å karakterisere noen av de landene sør for USA og i Afrika.

Det er ikke så mange generasjoner siden at nordmenn måtte være med på å kjempe om «drittjobbene» i USA, for eksempel i Brooklyn, New York-bydelen som vokste opp av havet, ikke minst på grunn av norske sjøfolk som fikk jobb som snekkere og løsarbeidere, og hvor en stor prosentandel av dem var fra Lista på Sørlandet. Nordmennene var sultne, og tok de jobbene de kunne få - og tok vare på de mulighetene de fikk.

Det er liten tvil om at Trump appellerer til de minst utviklede i det amerikanske samfunnet. Hans velgere er i hovedsak å finne i de strøk av USA som har hatt minst nytte av moderniseringen av samfunnet. De har sett at gruvedrift og kullindustri ikke er blitt trukket med i velstandsutviklingen, fordi USA og resten av verden har funnet andre former for næringsutvikling. Så kommer Trump og sier han vil gjøre «America Great Again», og de som føler seg akterutseilt i velstandsutviklingen tror han skal hjelpe dem. Og det skal han ha, ifølge utviklingen på børsen tror næringslivet på ham.

Det var en skjebnens ironi at Trumps ufine sleivspark kom like før amerikanerne markerer en av sin nasjons store helter, Martin Luther King, som var sentral i kampen for borgerrettigheter for alle uten hensyn til hudfarge og sosial status. For oss i Norge, er det nesten utrolig å konstatere at de viktigste borgerrettighetslovene ble innført i USA så sent som i 1960-årene.

På mange måter er den debatten som nå pågår i Washington om innvandring og migrasjon, en forlengelse av debatten rundt innføringen av Civil Rights Act i 1964. Det var president Lyndon Johnsons fortjeneste at det er blitt forbudt å diskriminere basert på rase, farge, religion, kjønn eller nasjonal opprinnelse. Da er det et spørsmål om ikke Trumps forsøk på å diskriminere innvandrere basert på farge og nasjonal opprinnelse er et brudd på den amerikanske borgerrettighetsloven.  

For å bruke nesten like vulgært språk som Trump gjør, kan vi kalle hans kjernevelgere «white trash» (hvit søppel). De vil ikke ha konkurranse fra afroamerikanske eller latinske arbeidere som kan ta jobbene dem, og de frykter at de jobbene de har vil bli borte når stadig flere amerikanske bedrifter enten nedlegges eller flyttes til utlandet. De har trykket Trump til sine bryst, de stemmer på ham og støtter ham selv om de ikke har lyst til å si det høyt sammen med andre enn sine likesinnede.

Det er flere andre hindre mellom Trump i dag og mellomvalget i 2020. Det alvorligste er den mye omtalte faren for riksrett på grunn av Trumps og hans medarbeideres samarbeid med russiske agenter for å kaste «politisk dritt» på motkandidaten fra 2016, Hillary Clinton.

Et annet hinder kan være Trumps hans helsesituasjon kombinert med hans alder. Mye har vært sagt og skrevet om Trumps mentale helse, endog om han kan være uskikket til å inneha sitt høye verv.

Fredag 12. januar hadde professor i psykiatri Sigmund Karterud et opplysende innlegg i Aftenposten, hvor han med faglig tyngde slår fast at den «sykdommen» Trump eventuelt leder av, hvis det kan kalles en sykdom, er narsissisme. Karterud går så langt som å antyde i verste fall en narsissisk personlighetsforstyrrelse.

Navnet på tilstanden henviser til den greske, mytologiske skikkelsen Narsissus, en ung mann som av guden Nemesis ble forhekset til å forelske seg i sitt eget speilbilde. En narsissist kan ifølge Wikipedia bli egosentrisk, mangle empati og få et overdrevet grandiost selvbilde. Og han kan bli svært sårbar for krenkelser. Der er også et begrep som heter «narsissisk raseri» som er et sterkt og ofte ukontrollert sinne som kan bryte ut hvis personens selvbilde og oppfatning av seg selv trues eller skades.

Amerikanerne har et uttrykk som kunne passe inn her. Når det sies noe om et menneskes som synes å passe godt, sier vedkommende gjerne: That‘s my middle name! (Det er mitt mellomnavn!)

 Men ingen må tro at Donald «Narsissus» Trump noen gang vil antyde noe slektskap med sin greske, mytologiske fetter.