Vil russiske forbindelser velte Trump?

Vi kan ha stor respekt for og tiltro til Erna Solberg Og Ine Eriksen Søreide, og vi kan være sikre på at de vil representere oss alle på en positiv og riktig måte. Og Trump vil sikkert holde seg på matta under besøket. For egen del, etter å ha fulgt amerikansk samfunnsliv og presidenter siden jeg kom til USA første gang for mer enn 50 år siden, vi si at vi aldri har opplevd en så uegnet og kanskje farlig amerikansk president som Trump.

Disse 50 årene inkluderer Lyndon B. Johnson under Vietnam-krigen og rasekonflikten i amerikanske storbyer på slutten av 1960-årene, Richard Nixon som i 1974 følte seg tvunget til å trekke seg for å unngå å bli dømt av riksrett i Watergate-saken og Bill Clinton som i 1990-årene ble stilt for riksrett på grunn av eiendomsspekulasjoner i Whitewater-saken i Arkansas, krydret av sexskandalen med Monica Lewinsky. Clinton ble forøvrig frifunnet.

Trump er under etterforskning at FBI for å ha deltatt i en sammensvergelse med russiske agenter for å påvirke presidentvalget i Trumps favør i 2016, og midt i den pågående «MeToo» opprullingen har en rekke kvinner anklaget ham for utilbørlig oppførsel mot dem. Og han har helt generelt skrytt av at han «kan gjøre hva som helst» med kvinner – også de groveste seksuelle tilnærmelser.

En rekke personer i amerikansk og andre lands samfunnsliv har måttet trekke seg, mens presidenten selv blånekter å «ha svin på skogen».

Uten å nedprioritere andre anklager mot Trump, må hans samarbeid med russiske myndigheter inkludert den russiske president Vladimir Putin være den mest alvorlige anklagen mot ham.

Like barn leker best, heter det, og det ser sannelig ut til at Putin og Trump har funnet hverandre. Det er en forbløffende likhet i det bildet mediene gir av disse to lederne, til tross for at de representerer land med diametralt motsatte ideologier, samfunnssystemer og verdier.

Spørsmålet er om verden er stor nok for dem begge. Trump vil «make America great again», og Putin viser håndfaste tegn på å ville utvide sitt rike for eksempel på Krim-halvøya og i resten av Ukraina. Det kan være håp om at forholdet ikke varer så lenge når de to lærer hverandre bedre å kjenne, slik at vi i øyeblikket kan være vitne til historiens korteste hvetebrødsdager. Men da kan det allerede være for sent. Hva vil skje når deres interesser møtes, – for ikke å si kolliderer, for eksempel i nordområdene?

Det er naturligvis alvorlig nok at presidentens sikkerhetspolitiske rådgiver Michael Flynn har hatt ureglementert kontakt med den russiske ambassadør og løy om dette overfor sin visepresident. Det er ennå uavklart om Flynn handlet alene, eller om han hadde forståelse for hva han gjorde høyere opp, nemlig hos presidenten selv. For helt sikkert er det at Sergei Kislyak, den russiske ambassadøren som var Flynns samtalepartner i Washington, går neppe inn i samtale med den amerikanske presidentens nærmeste rådgivere, uten at det er i nær forståelse med Russlands president Vladimir Putin. Og tre andre i Trumps kampanjeledelse har innrømmet at de har løyet overfor FBI, om sine russiske kontakter, hvilket er forbudt ved lov.

Gjentatte ganger har Trump uttrykt sin beundring for Putin og hans sterke ledelse av Russland, særlig i motsetning til den forrige amerikanske president Barack Obamas ledelse av USA og hans mulige etterfølger Hillary Clinton. Da det ble konstatert at russiske hackere hadde brutt seg inn i datasystemene i det demokratiske partiet og påvirket utfallet av presidentvalget i Trumps favør, oppfordret Trump russerne offentlig til å fortsette hackingen. Og mediene spekulerte øyeblikkelig på om Trump og Putin hadde samarbeidet om å påvirke valget.

Årets julebok for mange av oss USA-interesserte er Luke Hardings bemerkelsesverdige bok «Collusion» som avslører denne sanne historien om Trumps flere tiårlange relasjoner med Russland og presenterer den dramatiske historien om det avslørende diplomat-notatet om russisk innblanding i den amerikanske valgkampen i 2016. Hvis Trump hadde kjennskap til dette, eller aller verst, om han på noen måte deltok i dette spillet fra russisk side, må det være grunnlag for riksrett mot Trump. De må det være 10 ganger verre enn det klønete innbrudd i demokratenes partikontor i Watergate-bygningen i Washington og president Nixons tildekking av sakens fakta.

Siden Michael Flynn nå er avslørt, vil han har tilbudt samarbeid med FBIs etterforskere. Han vil bli satt under sterkt press for å forklare sannheten om sin kontakt med russerne, og om hvor mye Trump kjente til dette. Det blir interessant å høre. Men sannheten har så langt hatt vanskelige kår i Trumps hvite hus. Der har de skapt lingvistisk historie ved å innføre begrepet «alternative fakta» i stedet for ordet løgn.

Kanskje bør vi her i Norge som NATO-medlem og med grense mot NATOs hovedfiende Russland, følge ekstra godt med. På et tidlig tidspunkt i valgkampen som endte med Trumps seier i november i 2016 ga Forsvarets stabsskole/Forsvarets høgskole ut en forskningsrapport med tittelen: Kampen om Svalbard, 2030: Norsk eller russisk dominans? av Christian Keyser-Amundsen.

Studiet tar utgangspunkt i en tenkt krise i de baltiske land ved Østersjøen, før krisen flytter seg opp til norske farvann i nordområdene. Intet tyder på at forfatteren eller Forsvaret har hatt et mulig presidentskifte 2017 i tankene, men scenariet kan synes uhyggelig aktuelt i dagens stormaktspolitiske verdensbilde.

Nesten like vanskelig å forholde seg til, er det når presidenten og hans medarbeidere en dag setter fram en kategorisk påstand– og den motsatte påstanden dagen etter. En slik sak er Donald Trumps uttalelse under valgkampen, da han satte amerikansk deltagelse i NATO under tvil. Han garanterte ikke at USA ville etterleve forpliktelsen i paragraf 5 i NATO-avtalen, om at et angrep mot et NATO-medlem er et angrep mot dem alle. Trump sa at alle NATO-landene måtte betale det som var forventet av dem, før USA ville rykke ut med sin militære makt.

Senere sa NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg at Trump hadde forsikret ham om at han er «big, big fan of NATO» og at Stoltenberg stoler på ham. En som ikke er like overbevist er forsvarsanalytiker Kjetil Stormark som i en kronikk i Aftenposten den 10. november 2016 skrev at valget av Donald Trump kan være «begynnelsen på slutten for NATO». Stormark mener at Putins store prosjekt er «å svekke USA og ta over som den dominerende stormakt i verden».

Hva kan være neste trekk fra Putins side? I 2007 satte russerne et russisk flagg på havbunnen på Nordpolen. I 2015 fornyet de sitt krav overfor FNs Kontinentalsokkelkommisjon om å få annektere Nordpolen. Russlands krav inkluderer den undersjøiske fjellkjeden Lomonosov som ligger som en tarm mellom Russland og Canada, og som kan ses som en forlengelse av kontinentalsokkelen ut fra Sibir.

Ifølge det kanadiske utenriksdepartementet skal det russiske kravet omfatte 1,2 millioner kvadratkilometer av havbunnen i Arktis, og strekke seg ca. 650 kilometer fra land. Kan Putin få overtalt Trump til å støtte Russlands gamle krav om å gjøre Svalbard til russisk område? Etter 1925 har Norge hatt uinnskrenket herredømme over Svalbard i henhold til Svalbard-traktaten som er underskrevet av alle landene som har interesser på Svalbard. Formelt oppga daværende Sovjet-Unionen i 1945 sine forsøk på å utfordre den norske suvereniteten på Svalbard. Men alt tyder på at Putins Russland godt kan tenke seg en omkamp.

Den russiske visestatsministeren Dmitri Rogozin besøkte ifjor Svalbard. Rogozin står på listen over personer som ikke er velkomne til EU eller Norge på grunn av Russlands annektering av Krim og innblanding i Øst-Ukraina. Norge har så langt valgt ikke å spesifisere at et innreiseforbud også gjelder Svalbard. Der er det heller ikke satt opp noen passkontroll som kan nekte Rogozin eller andre å komme inn. Dette smutthullet har den russiske visestatsministeren benyttet seg av, og han sørget selv for å gjøre Svalbard-turen kjent via bilder og uttalelser på sosiale medier. Det er vanskelig å tolke besøket som noe annet enn en provokasjon.

Rogozins Svalbard-fremstøt må forstås som et uttrykk for Russlands måte å drive utenrikspolitikk på for tiden. Ved å utnytte smutthullet i innreiseforbudet ville kanskje Rogozin gi inntrykk av at Norge og EU ikke makter å stå ved sine sanksjoner i møte med russisk kjekkasoppførsel og «smarthet» - som er helt i tråd med det både Trump og Putin synes å stå for.

Visestatsminister Rogozins uttalelser tyder på russiske ambisjoner om kontroll over de arktiske områdene. Og hvis Putin vet nok om Trumps uortodokse oppførsel i og utenfor Det hvite hus til å kunne presse ham, er det mulig å tenke seg at Trump kan presses til å oppfatte trusselmeldinger mot Svalbard som «alternative fakta». Da kan han la være å engasjere den amerikanske militærmakten i NATO, selv om Putins Russland skulle forsøke å erobre Svalbard som en viktig forpost for en okkupasjon av hele Arktis.

Da vil Nordpolen kunne bli en geopolitisk propagandajuvel i Putins russiske verdensrike.

Ingen kan vente at Erna Solberg og Ine Eriksen Søreide skal rydde opp i forholdet mellom Putins Russland og Solbergs Norge, og våre utmerkede representanter er utvilsomt profesjonelle nok til til å gjennomskue ethvert framstøt fra Putins side, om han skulle ønske å få Norge til å fra vår historiske relasjon med USA.