Klart for nytt våpenkappløp?

Dette er et utslag av Trumps ustadige utenrikspolitikk og kan øke spenningen mellom Russland og USA og eventuelt føre til fornyet opprustningskappløp. Men det er samtidig en av de avtalene som kan få størst konsekvenser for både USA og resten av verden, hvis den brytes.  

Det gjelder den såkalte INF-avtalen, som er en nedrustningsavtale undertegnet i 1987 av daværende president Ronald Reagan og den sovjetrussiske lederen Mikhail Gorbatsjov. Avtalen trådte i kraft i 1988. Russland overtok Sovjetunionens deltagelse i avtalen etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991.

INF-avtalen (Intermediate-Range Nuclear Forces) er en avtale om å tilintetgjøre alle USAs og Russlands landbaserte, kjernefysiske krysserraketter med rekkevidde mellom 300 og 3.400 miles (ca. 500 og 5.500 km). INF-avtalen er den eneste av Den kalde krigs nedrustningsavtaler som ennå er bindende. Etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991 og avtalens innhold var oppfylt, opprettholdt USA avtalen med de tidligere Sovjet-statene Russland, Ukraina, Hviterussland og Kazakhstan.

Det amerikanske senatet ratifiserte avtalen i 1988 med 93 mot 5 stemmer. Avtalen ble inngått etter at Reagan og Gorbatsjov ledet forhandlingene fra hver sin side og forpliktet de to viktigste motpartene i Den kalde krigen, USA og Sovjetunionen, til å tilintetgjøre et stort antall mellomdistanseraketter med atomladninger. USA fjernet 846 slike raketter mens Sovjetunionen måtte tilintetgjøre 1856 tilsvarende raketter.

Trumps beslutning om å trekke USA er i tråd med hans generelle uvilje mot internasjonale samarbeidsavtaler hvor Trump ikke ser store fordeler for USA alene. I dette tilfellet begrunner han sin uvilje mot at Russland ønsker å ta i bruk visse typer bakkebaserte krysserraketter som han mener faller innenfor forbudet, og at Kina har bygget opp lagre av krysserraketter med den rekkevidden som INF-avtalen forbyr.

Trumps nye sikkerhetspolitiske rådgiver John Bolton har lenge vært i favør av å trekke USA ut, og han har fått i oppgave å meddele nyheten til Russlands utenriksminister Sergej Lavrov. På veien til Moskva kan Bolton ta med seg en hilsen fra den nå 87 år gamle Gorbatsjov, som i New York Times nylig ble sitert med å si at beslutningen om å trekke USA ut av avtalen er en trussel mot freden, beslutningen er uforsiktig og at den ikke kommer fra «en god hjerne».

Avtalen innebar i utgangspunktet at begge partene måtte ødelegge sine bakkebaserte, krysserraketter, enten de var ladet med konvensjonelle eller kjernefysiske sprengladninger med rekkevidder mellom 500 og 5.000 kilometer. Da avtalen trådte i kraft i 1988, var det ifølge den uavhengige tenketanken i Washinton, «Council of Foreign Relations», den eneste internasjonale avtalen som har medført en faktisk reduksjon av
antall atomvåpen i verden, og ikke bare en reduksjon i økningen av slike våpen.

En bærebjelke i avtalen var et omfattende og strengt kontrollregime som partene var underlagt ved at de to partene hadde anledning til å inspisere våpenlagrene hos den annen part for å kontrollere at avtalens innhold ble oppfylt. Sommeren 1991 kontrollerte partene at begge hadde fullført det de var blitt enige om. Den gjensidige inspeksjonsretten opphørte i 2001, slik partene var enige om. Partene har også opprettet en verifikasjonskommisjon som siden 2001 har kommet sammen 30 ganger, de to siste gangene var i november 2016 og desember 2017.

I de senere år har både USA og Russland anklaget hverandre for å ha brutt avtalen, og ifølge en analyse fra «Council of Foreign Relations» er avtalen nå i ferd med å bryte sammen. Denne påstanden er kommer stadig hyppigere etter striden rundt Krim-halvøya i Ukraina i 2014 og Russlands innblanding i den amerikanske valgkampen i 2016, som har ført til en betydelig nedkjøling av klimaet mellom de to land.

I 2014 konstaterte det amerikanske utenriksdepartementet at Russland ikke hadde overholdt sine forpliktelser om ikke å bygge, eie eller prøvefly krysserraketter som er forbudt i INF-avtalen. I desember 2017 identifiserte amerikanerne det russiske rakettsystemet som russerne kaller 9M729, som ifølge USA er en forlenget versjon av det tillatte rakettsystemet Iskander K. USA har gjort det klart at 9M729 ikke er tillatt i henhold til INF-avtalen.

Russerne mener tvert imot at systemet er tillatt, men at amerikanerne bryter avtalen ved å ta i bruk en komponent fra et rakettsystem ved navn Mark 41, som er et utskytningssystem som er i stand til å skyte ut offensive raketter. Russerne hevder også at amerikanerne har brukt forbudte raketter i øvelser, og at enkelte av de amerikanske dronene i praksis er offensive krysserraketter, som er forbudt i henhold til avtalen. USAs VLS-system er ifølge amerikanske eksperter beregnet på forsvar mot begrensede angrep fra regionale atommakter som f.eks. Iran.

Russerne betviler USAs motiver og mener at VLS-systemene på amerikanske krigsskip kan skyte ut offensive krysserraketter og raketter som kan avskjære rakettangrep mot USA. I november tilbakeviste det amerikanske utenriksdepartementet alle anklager fra russerne om at USA ikke etterlever avtalen.

Mange av USAs militære ledere har hevdet at russiske brudd på INF-avtalen setter amerikanske styrker i utlandet i fare. I en orientering for Kongressen i mars 2017 la nestkommanderende i den amerikanske forsvarsstab, general Paul J. Selva, særlig vekt på at de amerikanske styrkene i Europa er utsatt hvis Russland ikke overholder sine forpliktelser i henhold til INF-avtalen.

I en tilsvarende orientering i juli 2017, sa imidlertid general Selva at Russlands brudd på INF-avtalen ikke gir russerne spesielle militære fordeler i Europa, på grunn av plasseringen av rakettsystemene og hvordan der ser ut å skulle bli brukt i tilfelle krig. USAs utenriksdepartement sa i en rapport i 2017 at «Washington har nær kontakt med sine allierte vedrørende en rekke alternativer for passende mottiltak dersom Russland skulle opprettholde sin misligholdelse av INF-avtalen».

Både USA og Russland har ved flere anledninger gjort revurderinger om INF-avtalen fungerer i henhold til intensjonene, i og med de enorme våpenteknologiske endringer som har funnet sted siden avtalen ble inngått. Ved 30-års jubileet for signeringen av avtalen den 9. desember 2017, la Trump-administrasjonen fram en ny strategi for hvordan USA skulle forholde seg til det administrasjonen mener er russernes stadige brudd på avtalen. USA skulle «opprettholde et diplomatisk trykk på russerne, men samtidig iverksette økonomiske og militære tiltak for å få russerne til å forholde seg til avtalen.»

I en rapport om administrasjonens holdning til USAs kjernefysiske arsenal (Nuclear Posture Review) i februar 2018 foreslo administrasjonen å utvikle et utskytingssystem for atomraketter fra krigsskip, noe som administrasjonen trodde vil få Russland til å etterleve avtalen. Kritikere av initiativet mente tvert imot, at bare den forskningen som USA dermed ville sette i gang, ville få russerne til å sette i gang arbeidet med å utvikle et tilsvarende system, og at våpenkappløpet ville være i gang igjen med full styrke.

Det er ikke lett å se hvilke fordeler presidenten i USA skulle ha av å trekke USA ut av INF-avtalen. I stedet for å kutte forbindelsen med Russland må det være bedre å beholde innsyn og evnen til å snakke sammen, og kanskje også få Kina med på en avtale. Det må være mye bedre å invitere kineserne inn i et tre-part samarbeid og føre en nøyaktig og fullstendig overvåkning av alle de tre stormaktenes atomprogram. Og så må det gjøres klart at overtramp hvem som helst av de tre partene ikke ville bli tolerert.

Trumps reelle årsak er utvilsomt et ønske om å beholde den abosutte handlefrihet i denne som i alle andre sammenhenger, og en dyptliggende mistro til enhver internasjonal avtale fordi en slik avtale ikke kan garantere et utfall som utvetydig plasserer «America First».

Samtidig undergraver en slik politikk Amerikas evne til å opprettholde en normal, diplomatisk relasjon med andre land, noe Trump forøvrig helt bevisst har gjort svært vanskelig ved i liten grad å ha utnevnt nye ambassadører slik tradisjonen er når USA skifter president – og i endra større grad hvor president-skiftet går fra det ene til det andre av de to store partiene i USA, Det republikanske og Det demokratiske partiet.