Kan Donald Trump virkelig benåde seg selv?

For nå synes det igjen å være aktuelt for ham som president å benåde seg selv. Justisdepartementets spesialetterforsker Robert Mueller leder etterforskningen av Trumps relasjoner med russiske agenter under valgkampen med uforminsket styrke. Men han har valgt å holde helt tett om hvilke elementer han etterforsker og hvor langt han er kommet, selv om han og hans store team har drevet sin etterforskning i mer enn et år.  

Presidenten selv gjentar og gjentar at han har ikke hatt – og har ikke nå – ulovlige relasjoner med en fremmed makt, hvilket ville være en forbrytelse som kunne føre til at presidenten ble stilt for riksrett. Om han da ville bli funnet skyldig av 2/3 av representantene i Senatet og et flertall av representantene i Representantenes Hus, ville han måtte trekke seg i unåde.

Før noen vet hva som skjer i Muellers etterforskning, svirrer spekulasjonene – og Trump skrever nesten daglig at han ikke har gjort noe galt – og at det hele er en politisk heksejakt som er satt i scene av demokratene. Og han har lagt seg på en ny stil, ved at han velger ut enkeltpersoner som er blitt dømt i det ordinære rettssystemet men som har hatt en skjebne som kan skape sympati i mediene, og benåder disse under stor oppmerksomhet i mediene.

Andre presidenter har gjort det samme, men ikke med den samme ulmende mistanken over seg at han vil kunne forsøke å gjøre det samme for seg selv.

 Dette har skapt spekulasjoner som har preget det politiske miljøet i Washington i mer enn et år. Samtidig har mediene reist spørsmål om presidenten vil svare ja eller nei på etterforsker Muellers ønske om å møte til forhør av Mueller i sakens anledning. Presidenten skal ha sagt seg villig til å stille opp, men under meget strenge vilkår som er satt av presidenten og hans medarbeidere. 

En måte å få presidenten til å uttale seg i forhør på, er å stille ham for retten og så forlange at han skal forhøres under ed. Det neste spørsmålet er dermed, om han kan stilles for retten og eventuelt bli dømt – kan han deretter benåde seg selv? Dette virker svært fremmed på de fleste. De fleste som uttaler seg er enig med The New York Times om at ingen står over loven og viser til det fundamentale prinsippet fra britisk og amerikansk rett om at ingen kan være dommer i sin egen sak, noe som bidro til at Richard Nixon trakk seg i 1974. De fleste synes å støtte Time Magazine når de tegner Trumps selvbilde med krone og kappe.

 Presidentens nyansatte medarbeider, tidligere borgermester i New York, Rudy Giuliani, er sakfører av utdannelse og påberoper seg fagkompetanse når han sier at hvis presidenten nekter, kan han ikke saksøkes og dermed heller ikke dømmes. Andre juridiske eksperter er ikke enige i det og viser til at det amerikanske forvaltningsmessige systemet ikke gir presidenten frihet overfor etterforskning og mulig rettergang. Det er flere eksempler fra USA på at en president er blitt satt under tiltale, men det skal også være eksempler som kan bekrefte at presidenten ikke kan stilles for retten. Men det er sannsynligvis en langvarig prosess for å få en juridisk avklaring på dette, muligens helt i høyesterett.

 Det betyr at tiden går – og Trump har mange med seg når han stiller spørsmål ved hvor lenge denne russersaken skal pågå? Dette er viktig for presidenten. Hvis det skulle bli riksrett, vil utfallet avgjøres av simpelt flertall i Representantenes Hus og 2/3 flertall i Senatet.

Derfor vil utfallet av en eventuell riksrettssak, hvis den skulle bli en sak som følger partigrensene, kunne avgjøres etter utfallet av mellomvalget den 6. november i år. Inntil mellomvalget har republikanerne stort nok flertall til at de ville kunne frikjenne presidenten. Men hvis de skulle tape mange nok plasser i Representantenes Hus og/eller Senatet, ville presidenten kunne bli dømt.

 Mer og mer ser Donald Trump ut til å satse på markedsføring av seg selv og det han gjøre, først og fremst med tanke på å unngå å bli stilt for riksrett. Hans stil er å ta raske beslutninger som han tror vil appellere til velgerne, - nå har han også tatt i bruk benådninger av dømte personer som kan få publikums sympati.

Samtidig fungerer Rudy Giuliani som en markedsfører og PR-mann for Trump, og han opptrer helt «trumpsk» med lettvint omgang med fakta og uhemmet skryt av presidenten, og med tilsvarende nedrakking av Trumps politiske motstandere. Giuliani er de siste par månedene blitt en forlengelse og forstørrelse av Trump selv – i den hensikt å hjelpe Trump. Men utfallet har i ethvert fall ved et par anledninger virket mot sin hensikt.

 For Giuliani har samtidig røket uklar med noen av presidentens nærmeste medarbeidere – en av dem er utenriksminister Mike Pompeo som har kritisert at Giuliani har sagt at Koreas leder Kim Jung-un har bedt på sine «hender og føtter» om at det nå planlagte toppmøte mellom Trump og Kim ikke måtte bli avlyst. Og senere har presidentens hustru Melania Trump frabedt seg at Giuliani har uttalt seg om Trumps angivelige forhold til pornostjernen Stormy Daniels.

Og presidenten selv blir mer og mer opptatt av å kunne stå fram som den handlekraftige leder som bringer framgang for USA i internasjonal sammenheng, med det mulige toppmøtet med Kim om Nord-Korea, bruddet med atomavtalen med Iran og innføringen av tollavgift på import av utenlandsk stål og aluminium for å beskytte egen industri, som de mest omtalte tilfellene.

Samtidig har meningsmålingene de siste dagene vist at Trumps oppslutning blant velgerne er økende. Snittet i målingene er på vei oppover mot midten av 40 prosenttallet, mens det i forrige måned var 39 prosent. Det viktigste for oppslutningen om Trump er å vise fortsatt vekst i økonomien, nedgang i arbeidsledigheten og en skattepolitikk som amerikanere flest i hvert fall tror har hjulpet dem til å få mer penger mellom hendene.

Analytikerne mener at det som kalles Trumps opprinnelige velgerbase er omtrent like stor som da han ble valgt, og at han i den senere tid kan ha fått noen nye velgere på grunn av den økonomiske oppgangen som både USA og store deler av den verden forøvrig har opplevd.

Ennå er det flere som misliker enn som liker presidenten. En av de som nylig har vist ansikt og tatt igjen mot en av Trumps urimelige påstander, er lederen for det republikanske partiets flertallsgruppe i Representantenes Hus, Paul Ryan, som går imot påstanden om at FBI i 2016 hadde plassert en «spion» i Trumps valgkamporganisasjon for å finne ut om kampanjen var drevet i samarbeid med russiske agenter.

Ryan har imidlertid kunngjort at han ikke vil søke gjenvalg ved mellomvalget i november, og han regnes dermed ikke lenger som så innflytelsesrik at han vil kunne påvirke stemningen for eller imot Trump.