Ild og vrede - et år med Trump

Ild og vrede - et år med Trump


Publisert

President Trump fornekter seg ikke. Da han nylig talte til sine regjeringsmedlemmer i Det hvite hus, sa han på sitt ubeskjedne vis at hans regjering hadde oppnådd «monumentale» resultater for sitt land, sitt folk og for sitt lands posisjon i verden. Det han ikke sa, var presidentens anseelse etter første år i Det hvite hus viser at bare 32 prosent av de spurte mener at han gjør en god jobb. Ingen annen president i moderne tid har hatt så svakt resultat så tidlig i perioden.

Det inntrykk Trumps første år som president har skapt, er at han har hatt enkelte betydelige seiere i perioden. Hans kanskje største politiske seier, er innføring av en betydelig skattelettelse for næringslivet. Han mener at dette vil føre til økt sysselsetting, mens folk i den store amerikanske middelklassen nok hadde ønsket at også de skulle fått merke skattelettelsen. Tilbakekalling av Obamas helseforsikring til alle sees som et nederlag, ikke en seier, for regjeringen.

Første Trumps år som president oppleves som et paradoks. Regjeringen har gjennomført enkelte betydelige tiltak, mens hans oppførsel med trang til å fremheve sin egen fortreffelighet, gjerne ved hjelp av helt åpenbare løgner som avsløres av alle, virker negativt. Trump er konservativ og vil reformere USA ved å snu utvikling tilbake til slik landet var for mange år siden. De mest åpenbare eksemplene er at han vil skape nytt liv i nedlagte kullgruver og gjenopprette gamle arbeidsplasser i tradisjonelle yrker i Midtvesten, uten å vite hvordan. Han vil isolere amerikansk økonomi og stenge for konkurranse fra andre land, og han fornekter behovet for grønnere energikilder og har trukket USA ut Paris-avtalen om internasjonalt samarbeid mot årsakene til klimaendringene.      

Røket uklar med viktig rådgiver Nå ser det ut til at Trump har røket uklar med det som fra starten av synes å være hans viktigste og nærmeste rådgiver og viktigste politiske strateg, Steve Bannon. Han er kjent for å være en «nasjonalistisk økonom» som hevder at USA klarer seg best alene, uten samarbeidsavtaler med andre land, særlig når det gjelder handel. Men Bannon fikk sparken og forlot Det hvite hus i august 2017.

Men Bannon har fått hevn, da Bannon fikk være en hovedkilde til boka «Fire and fury» (Ild og vrede) av Michael Wolff. Wolff var «flue på veggen» i Det hvite hus.og skrev ned hva de snakket om der. Her kaller Bannon Trump og hans familie både dum og uinformert, og at hans sønn Donald jr. var forrædersk og upatriotisk ved å ha hatt møte med russiske agenter under valgkampen. Da boka fikk voldsom oppmerksomhet, trakk Bannon tilbake sine uttalelser. Men da var det for sent.

Trumps basisvelgere tror fortsatt på ham, og næringslivet synes å dele optimismen. New York-børsen går oppover, arbeidsledigheten er lavest på 17 år med 4,1 prosent mot Norges 4,0 prosent, Danmarks 4,3 og Sveriges 5,8 prosent (Economist 13-20 jan. 2018).

USA skal være eneste supermakt Samtidig synes Trump å ville føre den internasjonale verdensorden tilbake, til at USA skal framstå som verdens eneste supermakt, med Trump som den suverene hersker. Hans forgjenger Obama ønsket likevekt mellom flere stormakter som USA, Russland, EU og Kina, basert på folkerett og internasjonal ro og orden. Trump synes å være helt uforstående til at ikke hele det amerikanske folk synes å støtte hans begeistring for USAs «nye status». I egne øyne er han kommet langt med å oppfylle sitt løfte om å sette «America First» og «Make America Great Again». Men igjen synes Trump å hylle seg inn i sitt eget speilbilde og en overdrevet oppfatning av egen rolle og betydning.

Trumps troverdighet ble alvorlig svekket allerede på innsettelsesdagen den 20. januar 2017, da han påsto at det aldri hadde vært så mange til stede ved en innsettelsesseremoni. Det var åpenbart en løgn for alle som sammenlignet fotografier av menneskemassene ved de to anledningene. Men han ga seg aldri, og hans fortvilte medarbeidere i Det hvite hus måtte finne opp et par nye uttrykk som «alternative fakta» og «falske nyheter». Det er begreper som ennå knyttes til Trump og hans talspersoner og deres mangel på troverdighet.

 Helt fra starten av hans presidentperiode dukket den alvorligste anklagen mot Trump opp, at han skal ha deltatt i et samarbeid - muligens en ulovlig sammensvergelse - med russiske agenter. Trumps sikkerhetspolitiske rådgiver Michael Flynn fikk sparken etter en måned på grunn av sine forbindelser med Russland, og FBI-sjef James Comey fikk sparken da Trump begynte å frykte for at også han skulle etterforskes. Både justiskomiteen i Senatet og i Representantenes hus driver selvstendig etterforskning av «russersaken», i tillegg til at Justisdepartementet har utnevnt spesialetterforskeren Robert Mueller for å komme til bunns i saken. Den er ennå uavklart, og det er ennå uvisst om resultatet vil få noen konsekvenser for Trump.

 Forsvarsminister «Mad Dog Mattis» Utenrikspolitisk har Trump forlatt diplomatiet og har latt den militære ledelsen ta mer ansvar for sin egen virksomhet (Godt beskrevet i Aftenposten 17/1.) Selv har Trump omgitt seg med to generaler. Som sikkerhetspolitisk rådgiver er ansatt H. R. McMaster og som forsvarsminister, tidligere general James Mattis. Det sier noe om miljøet rundt Trump at forsvarsministerens tilnavn da han var i forsvaret, var «Mad Dog Mattis» (Den gale hunden Mattis). Nå finner han seg godt til rette i Trumps indre sirkel. Sammen tar de med glede æren for å ha «vunnet» over ISIS i Syria. Men hvor er ISIS-krigerne nå? Vil du dukke opp i andre land og verdensdeler?

Trump er i øyeblikket låst i en gjensidig ordkrig med Nord-Korea der de med «ild og vrede» truer hverandre med atomkrig. Det skremte vettet av folk på Hawaii nylig, da en feilmelding fra myndighetene meldte at en «rakett var på vei mot dem. Det kunne godt vært alvor. I Trumps verden   Etter en tidlig periode med gjensidig utveksling av komplimenter med Putin og derav løfter om evig vennskap med Russland, men nå er forholdet på frysepunktet. Og forholdet til Kina synes å variere med dagsformen i Det hvite hus. Forholdet til sin nabo i sør preges av et valgløfte han aldri har fått gjennomført, nemlig å bygge en mur langs grensen mot Mexico – og få Mexico til å betale for det.

Bisarr kjærlighetserklæring til Norge Og så - helt på slutten av sitt første år i Det hvite hus, kommer den bisarre kjærlighetserklæringen til Norge og norske immigranter. Han vil heller ønske nordmenn velkommen til Amerika enn innvandrere fra land på de sørligere breddegrader. I innvandringsdebatten er han en rekke ganger blitt avkrevet forklaringer på dette. Vil han heller ha «hvite» innvandrere fra Norge enn «brune» innvandrere lengere sørfra? På minnedagen for Marthin Luther King sist mandag, ble han presset til å presisere «Jeg er ingen rasist» - selv om det er lett å tro det motsatte.

Ære være Erna Solberg som synes å ha kommet godt overens med Trump. Men la for all del ikke hovedinntrykket etter besøket bli at Norge er et ønsket samarbeidsland som et bevisstløst «hvitt haleheng» til Trumps Amerika. Vennskap med Trump kan være kortvarig. Han hadde nok uttrykt seg noe annerledes hvis han hadde begynt å diskutere Jerusalems status med Erna Solberg da hun nylig var på besøk i Det hvite hus.

Vi andre kan jo forsøke – neste gang vi skal på besøk til USA – å sende en twitter til Det hvite hus om at vi kommer – og så, når vi står der i visumkontrollen, kan vi vise fram våre vinterbleke, blide ansikter og presentere oss som nordmenn. Da får vi se hvor langt det bringer oss.