Det er nå vi begynner å bli voksne (Eldrebølgen del 2 av 4)

I år 2000 var det i landet vårt 190.000 mennesker for 80 år. I 2030 vil vi bli 320.000 mennesker over 80 år her i landet. Og i år 2050 vil vi bli flere enn 500.000 mennesker eldre enn 80 år. Samtidig venter Statistisk Sentralbyrå at den totale befolkningsutviklingen i Norge vil fortsette normalt, at vi totalt vil være 5,4 millioner i 2030 og i 2050, 5,8 millioner innbyggere i Norge.

Her er en annen måte å vise det på.

Det betyr at vi blir flere som skal motta pensjon og trygd. Og det blir stadig færre som er yrkesaktive og skal betale skatt og avgifter for å skaffe landet de nødvendige inntektene for å betale for de økte utgiftene. Det er da det spørs hvor lenge oljefondet holder. Og det er da spørsmålet dukker opp om samfunnets bæreevne; hvor lenge vil vi som nasjon ha tilgang til den nødvendige arbeidskraften som skal skaffe oss inntekter og fortsatt balanse i vår samfunnsøkonomi?

Hvor lenge kan vi opprettholde de grunnleggende verdier i vårt norske velferdssystem?

Jeg tror de fleste av oss ikke er villige til å oppgi den norske velferdsstaten – i hvert fall ikke uten kamp.

Da må vi også være villig til å tenke nytt – i nye baner og ta opp nye problemstillinger for å se hvordan vi kan tilfredsstille de behovene den nye og stadig større eldregruppen vi får, mens vi samtidig ikke bare beholder, men samtidig utvikler velferdsstaten.

Og selv om vi kan peke på mange av oss eldre, som stadig føler oss unge og i stand til å gjøre både en jobb og en ekstra innsats, må vi beregne at også vi blir syke eller får en eller annen form for funksjonshemming, slik at vi vil trenge hjelp.

Det tror jeg blir kanskje den viktigste ufordring som vårt land står overfor i årene som kommer – viktigst, kanskje sammen med de utfordringene vi ser i de globale klimaendringene.

Selv om vel er enige om at vi som er eldre i dag, både føler oss yngre enn forrige generasjons eldre, og vi vet at vi i gjennomsnitt kommer til leve lenger. Og vi vil på et eller annet tidspunkt få behov for hjelp, pleie og omsorg.

Vi vet at hver enkelt av oss, går inn i alderdommen med større ressurser enn noen gang tidligere. Vi har bedre økonomi, høyere utdanning, vi bor bedre og vi har bedre funksjonsevne enn noen annen generasjon før oss. Vi har gjennomlevd og mestret med glans alle omveltninger og framskritt fra den andre verdenskrig og fram til i dag; ikke minst har vi i et stadig økende tempo tatt i bruk den nye teknologien som ingen av oss kunne forutse ville komme da vi var små, – jente- eller guttunger. Vi kan mer – og vi vil mer – vi er definitivt blitt mer kravstore.

Vi – og generasjonene etter oss - må derfor i større grad enn vi kanskje hadde trodd da vokste opp, selv bidra – så lenge vi kan.

Jeg mener at vi må bidra selv – sammen med andre i vår situasjon, til å styrke fellesskapets tilbud. Vi må stille opp for hverandre – både privat og i organiserte forhold, gjennom frivillige organisasjoner.

Vi kan dermed bli – ikke dem som ser ut til å skape problemet, men vi kan bidra til å løse problemet. Nettopp fordi mange av oss eldre egentlig godt kan jobbe – eller gjøre en ekstra innsats – noen år til.