Det smeller på ny i Midt-Østen

Det smeller på ny i Midt-Østen


Publisert

Bak den politiske ordkrigen om å finne en løsning på hvordan det internasjonale samfunnet skal forhindre at Irak skal skaffe seg atomvåpen, foregår det et reelt drama på randen av krig mellom noen av de viktigste aktørene i Midt-Østen. Neppe noe sted i verden er utløserknappen for å starte krig så lett å trykke på. Det har historien vist.

Ganske umiddelbart etter at president Trump sa at USA ville ut av atomavtalen mellom Iran på den ene siden og USA, Frankrike, Storbritannia, Tyskland, Russland og Kina på den andre, smalt det på alvor. Ifølge den israelske forsvarsministeren hadde israelske fly ødelagt «nær all», iransk, militær infrastruktur i Syria etter at Iran hadde fyrt av 20 raketter mot de israelsk-okkuperte Golan-høydene.

Iran kunne innenfor rammen av atomavtalen utvikle kjernefysisk kraft til fredelige formål, og landet driver allerede forsøk med langtrekkende raketter. Nå mangler verdenssamfunnet sitt sterkeste argument for å tvinge Iran til å holde seg unna utvikling av atombomber, internasjonal kontroll og overvåkning. Det er ikke vanskelig å tenke seg at Iran vil ønske å koble de to elementene sammen og montere kjernefysiske sprengladninger i tuppen av sine raketter.

Dersom atomavtalen trer ut av kraft og Iran begynner å vise militær aggresjon overfor andre land og samtidig starter utvikling av kjernefysisk kraft til annet enn fredelige formål, har kritikerne fått rett. Det at USA med støtte fra Israel går ut av avtalen og gir opp sine maktmuligheter for å holde Iran unna atomvåpen, kan få alvorlige følger i Midtøsten – og kanskje også i andre deler av verden.

Få land har som USA vært kjent med kriger i denne urolige del av verden. Med sin store jødiske befolkning og sterke innenrikspolitiske påvirkningskraft i Washington, har USA alltid har vært Israels støttespiller. For øvrig har amerikanerne deltatt på ulike sider i konflikter etter revolusjonen da Sjahen i Iran ble styrtet og mullahene overtok i 1979. USA har deltatt selv eller støttet andre aktører.

Washington støttet Iraks president Saddam Hussein i krigen mellom Irak og Iran fra 1980 til 1988, da FN fikk partene med på en våpenhvile. I 2001 engasjerte USA seg sammen med flere vestlige land for å fjerne den muslimske bevegelsen Taliban fra makten i Afghanistan, noe som var støttet også av Iran, som ønsket å svekke Talibans og al-Qaidas innflytelse i regionen. Men i 2002 inkluderte USAs president George W. Bush både Iran og Irak i det han kalte «ondskapens akse» - for øvrig sammen med Nord-Korea. Og Iran kalte til gjengjeld USA for «den store Satan» – som støttespiller for Israel.

I 2003 var situasjonen annerledes. Da ledet USA en koalisjon som invaderte Irak og styrtet lederen Saddam Hussein. USAs president Bush og Storbritannias statsminister Tony Blair anklaget Hussein feilaktig for å ha “masseødeleggelsesvåpen”. Hussein var en svoren fiende av Irans ledende presteskap, og det passet iranerne godt at den amerikansk/britisk ledede aksjonen gjorde jobben. Krigen som fulgte, endte med at Hussein ble tatt til fange i desember 2003, stilt for retten i Irak og henrettet i desember 2006.

En del av bakgrunnen for invasjonen var at Iraks regime skulle ha støttet terroristgruppen al-Qaida som den 9. september 2001 sto bak angrepet på tvillingtårnene i New York og forsvarsdepartementets bygning Pentagon i Washington. Han som da ledet al-Qaida, Osama bin Laden, ble drept i en landsby i Pakistan den 2. mai 2011 av en amerikansk, militær kommandogruppe som handlet på oppdrag fra president Barack Obama. Ved å ha fjernet Iraks Sadam Hussein hadde USA/UK fjernet en sterk leder i Midt-Østen, og Iran grep muligheten til å fylle tomrommet. Etter 2003 ble Irak omgjort nærmest til et «underbruk» av Iran, som var blitt en regional stormakt.

Fra 1960-årene fikk Iran også betydelige inntekter fra sin oljevirksomhet, særlig utviklingen fra 1960 og til toppunktet kom i 1974 med en produksjon på seks millioner fat per dag. Etter revolusjonen i 1979 har produksjonen vært lavere på grunn av politisk uro, lavere investeringer, amerikanske straffetiltak og dårlig vedlikehold av oljeanleggene.

Ifølge New York Times vil de mest aggressive beslutningstakerne i den islamske republikken nå kunne vise sin styrke ved etter hvert å true med atomvåpen, og de vil da kunne ta opp kampen om hegemoniet i regionen. Washington vil som vanlig støtte Israels side og fordømme “provokative rakettangrep” fra Syria mot israelske innbyggere og mener at Israel har rett til å treffe tiltak i selvforsvar. USA ber Iran og dets allierte, inkludert den shiite-muslimske terroristorganisasjon Hezbollah, om ikke å ta ytterligere, provoserende skritt.

“Det iranske regimets oppsetting av rakettsystemer i Syria rettet mot Israel er en uakseptabel og farlig utvikling for hele Midt-Østen, heter det i en uttalelse fra Det hvite hus, med en tilføyelse om at Irans “islamske revolusjonsgarde” bærer det fulle ansvar for konsekvensene av dens hensynsløse handlinger.” Likevel gir Trump og hans regjering avkall på de diplomatiske virkemidlene som avtalen gir ham ved eventuelle avtalebrudd.

Samtidig vil Israel ikke finne seg i at Iran skaffer seg atomvåpen, det vil Benjamin Netanyahu være alene om i Midt-Østen. Alternativet kan være krig eller en annen form for konflikt dem imellom.

Det er ikke vanskelig å være enig med det britiske nyhetsmagasinet Economist som mener at det er vanskelig å finne en amerikansk president som har kastet til side en så viktig internasjonal avtale så lettvint og med så stor fare for å mislykkes, med så store konsekvenser som det Trump nå har gjort.