Atomavtalen med Iran  er Trumps neste utfordring

Atomavtalen med Iran er Trumps neste utfordring


Publisert

Ofte er det slik at når noe ser ut til å være for godt til å være sant, er det nettopp det, – usant. Når president Trump så langt ser ut til å lykkes som internasjonal fredsmekler i Korea, kan neste utfordring, Iran, bli vanskeligere. Den «lille rakettmannen» Kim Jong-un i Nord-Korea liker neppe at Trump gir inntrykk av at det er hans (Trumps) harde ord som er årsaken til at Kim nå med et smil om munnen går til forhandlingsbordet med sin erkefiende, den amerikanske president. Hva vil skjer i Korea i neste runde, og i Iran de kommende dager og uker?

La oss foreløpig holde oss til Trumps egne ord når han ikke vet svar på spørsmål om hva som kommer til å skje: «Let’s see what happens». Det gjelder både Korea og Iran.

Trump ser ut til å være nær ved å kreve et regimeskifte i Iran, som idag ledes av presteskapet med den åndelige lederen Ayatholla Khomeini på toppen. Presidenten, Hassan Rouhani, leder det politiske arbeidet og var viktig for å få på plass til en avtale med den vestlige verden. Enkelt sagt, gir atomavtalen internasjonalt innsyn i det iranske atomprogrammet, mot at vestlige land opphever sine økonomiske straffetiltak mot landet. Trump vil avskaffe avtalen, mens Rouhani ber om forlengelse.

Helt siden 1967 har Iran hatt sin egen atomreaktor i Teheran til ikke-militære formål. Den ble levert av USA. I 1970 vedtok det iranske parlament den internasjonale ikke-spredningsavtalen av atomvåpen, The Nuclear Nonproliferation Treaty (NPT). I 1974 etablerte Sjahen den iranske Atomic Energy Organization of Iran (AEOI) og kunngjorde planer om å generere omkring 23,000 megawatt energi i løpet av 20 år, gjennom bygging av 23 kjernefysiske reaktorer.

Straffetiltakene ble innført mot Iran etter revolusjonen i Iran i 1979. Det var da den vestlig-orienterte Sjahen av Iran, Muhammed Reza Pahlavi, ble styrtet, og ledende representanter for presteskapet overtok regjeringsmakten med Ayatollah Khomeini som den øverste leder. Etter at USA hadde tatt imot den styrtede Sjahen til USA for å gi ham medisinsk hjelp, okkuperte iranske student-demonstranter den 4. november 1979 den amerikanske ambassaden i Teheran og holdt staben fanget som gisler i kjelleren på ambassaden i 444 dager med norsk-amerikaneren Bruce Laingen som fungerende ambassadør.

President Jimmy Carter var svært opptatt av å løse gisselkrisen, men det nye regimet i Teheran ville åpenbart straffe Carter for USAs støtte til sjahens regime i Teheran. Ambassadegislene ble ikke løslatt før den 20. januar 1981, som var den dagen Carters presidentperiode sluttet og den mer handlekraftige Ronald Reagan overtok. Relasjonene mellom Iran og USA ble avbrutt, Irans prosjekter med kjernefysisk energi ble stanset, og forholdene til resten av den vestlige verden ble sterkt forverret. Det er ennå ikke gjenopprettet normale diplomatiske relasjoner mellom USA og Iran, men der er kontakt gjennom andre lands ambassader.

Iran hevder at de aldri har hatt til hensikt å anskaffe seg atombomber. Men vestmaktene fikk skjerpet straffetiltakene i 1995, slik at de også skulle gjelde internasjonale firmaer som handlet med Iran. I 2006 vedtok FNs sikkerhetsråd en resolusjon (nr. 1696) og innførte ytterligere økonomiske straffetiltak, etter at Iran nektet å avvikle sitt program for å anrike uran, som er nødvendig for å bygge atombomber. De nye straffetiltakene omfattet blant annet investeringer i Irans olje og gassindustri, eksport av petroleumsprodukter og handel med Irans militære forsvar.

Den avtalen som det nå strides om, ble inngått i 2015 med president Barack Obama og hans utenriksminister som sterke pådrivere. Utgangspunktet for avtalen var å redusere de strenge straffetiltakene som Iran lever under, mot at Iran skulle begrense utviklingen av landets kontroversielle program for atomenergi, noe som ville forhindre at Iran kunne skaffe seg atombombe på egen hånd. Partnere i avtalen med Iran var seks internasjonale stormakter, USA, Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Kina og Russland. Dette var kanskje den viktigste internasjonale avtalen som ble inngått av USA under president Obama. Bare det i seg selv kan være nok til at Trump går imot avtalen.

Det er allment kjent at avtalen har mangler, og særlig Israels president Benjamin Netanjahu er sterk motstander av å opprettholde avtalen, fordi Israel frykter at en atombombe kan komme i hendene på lederne av Israels fiendtlige naboland Iran. Den sterke jødiske lobby i USA følger opp og har åpenbart satt Trump under kraftig press ikke bare i Iran-saken, men også for å få ham til å erklære Jerusalem som Israels hovedstad og flytte ambassaden dit.

Trump vil utvide internasjonale inspektørers tilgang til anleggene for produksjon av kjernefysisk kraft. Og han ber om sterkere begrensninger på virksomheten til Irans revolusjonsgarde (en del av det militære forsvaret), og han ber om at Kongressen må engasjere seg for å få avviklet, eller i det minste få endret avtalen.

USAs partnere i avtalen ønsker at den skal forlenges. Særlig var den franske president Emmanuel Macron under sitt besøk i Washington, svært åpen om at han hadde innstendig oppfordret Trump til ikke å trekke USA ut av Iran-avtalen. Etter møtet med Macron gikk Trump med på å åpne for at avtalen måtte reforhandles, om ikke den kunne bli helt avviklet. Irans president Rouhani har imidlertid understreket at det er helt uaktuelt å reforhandle avtalen.

FNs generalsekretær Antonio Guterres ønsker at avtalen skal beholdes, den britiske utenriksminister Boris Johnsen var nylig i Washington og la inn et godt ord for avtalen, mens Tysklands Angela Merkel har sagt at «En dårlig Iran-avtale er bedre enn ingen avtale». I tillegg har EUs minister for sikkerhets- og utenrikspolitikk, Federica Maria Mogherini fra Italia, argumentert sterkt for å beholde avtalen.

Internasjonale blader og aviser er i disse dager fulle av kommentarer til avtalen. Et sammendrag av de forskjellige innspillene kan være, nå like før beslutningen skal fattes om å forlenge eller avbryte avtalen.

Argumenter for å beholde avtalen: 1) Iran vil kunne få normale relasjoner med USA og de andre partnerne i avtalen, Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Russland og Kina. 2) Det vil kunne styrke Trumps troverdighet når han nå skal forsøke å få Nord-Korea til å redusere, eller helt avvikle sitt arsenal av atomvåpen. 3) Vestlige firmaer kan opprettholde/innlede handel med Iran. Et eksempel er Boeing, som nylig har registrert interesse fra Iran om kjøp av fly for 20 milliarder dollar. Iran håper på store vestlige investeringer blant annet i sin olje- og gassindustri. 4) Redusere USAs handelsunderskudd med utlandet, hvilket har høy prioritet hos Trump. 5) Internasjonale organisasjoner som FN, EU og det internasjonale atombyrået (AEA) vil det. 6) og kanskje viktigst, det at Iran ikke har anledning til å teste atomvåpen, vil gjøre verden til et fredeligere sted å være.

Argumenter for å bryte avtalen: 1) Iran har ved enkelte anledninger testet visse typer rakettvåpen, noe som både USA og Storbritannia har påpekt, men som ifølge Iran ikke bryter avtalen, fordi testene omfatter raketter som ikke kan bære atomvåpen. 2) Israel føler seg truet, for regjeringen der mener at Iran bryter avtalen og i hemmelighet utvikler atomvåpen. 3) Donatorer og jødiske velgergrupper i USA liker ikke avtalen, hvilket er viktige støttespiller for president Trump. 4) Den nyansatte Trump-medarbeidere John Bolton er sterk motstander av avtalen, og den nye utenriksminister Mike Pompeo liker den heller ikke. Disse øver sterk påvirkning på presidenten. 5) Trump har vist at han ikke liker slike internasjonale avtaler, hvor USA bare blir «et av mange medlemsland». For eksempel: Paris-avtalen om klima, the Clean Power Plan, handelsorganisasjoner som NAFTA, etc. Hans visjon er at USA skal være den suverene, globale supermakt overordnet alle andre. Det var i strid med Obama, som hadde et verdenssyn hvor USA skulle være en blant mange stormakter for en balansert global, utvikling. 6) Trumps tilhengere i Kongressen liker den ikke.    

Det er all grunn til å spørre «hva som vil skje» når Trump senest 12. mai skal gi beskjed om USA vil gjøre med avtalen med Iran, enten å bryte den, eller forsøke å få den reforhandlet. En forlengelse av avtalen ser nå ut til å være uaktuelt. Sannsynligvis er det neppe fornuftig av noen å love Trump en fredspris riktig ennå. La oss i ethvert fall bli enige om å «see what happens» - både i Iran og Korea.